Laffer-kurvens farlige gjenferd

Arthur Laffers tegning på en serviett har påvirket økonomisk politikk i 50 år. Fra Reagan til Trump har kurven fungert som et intellektuelt alibi for skattekutt til de rikeste – med løfter om vekst som sjelden har slått til. I realiteten har teorien bidratt til økte forskjeller og en systematisk svekkelse av velferdsstaten.

Laffer-kurven hevder at det finnes et skattenivå som maksimerer statens inntekter – og at skattekutt, særlig for toppen, kan føre til økte inntekter ved å stimulere økonomien. Det høres enkelt og elegant ut, men er i praksis et ideologisk grep for å rettferdiggjøre fordelingspolitikk ovenfra og ned.

Denne tankegangen ble grunnmuren i Reaganomics og Thatcherism: Lavere skatt, deregulering og svekkede fagforeninger. Resultatet? Økende ulikhet, større usikkerhet for vanlige folk – og skatteinntekter som aldri innfridde de gyldne løftene.

Laffer-kurven bygger på teorien om at skattekutt og økonomiske fordeler for de rikeste og for store selskaper til slutt vil «sildre ned» til resten av samfunnet i form av økt investering, flere jobber og høyere lønninger. Teorien har vært et sentralt argument for skattekutt til de med høyest inntekter siden 1980-tallet. Men empirien viser at denne effekten uteblir: De økte inntektene på toppen har i liten grad ført til bredere velstandsvekst. Tvert imot har ulikheten økt, mens lønnsveksten for vanlige arbeidstakere har stagnert. I stedet for å sildre ned, har velstanden hopet seg opp.

Nå er Laffers tankegods videreført med den nylig vedtatte «Big Beautiful Bill», den nye amerikanske skattereformen som viderefører Donald Trumps økonomiske politikk, med store skattekutt for selskaper og høytlønnede. Arthur Laffer, som selv mottok presidentens frihetsmedalje fra Donald Trump i 2019, har vært en sentral ideologisk arkitekt bak reformene. At han samtidig hyller en proteksjonist som Trump, avslører at dette aldri har vært en konsistent teori om økonomisk vekst – men et politisk prosjekt for å flytte ressurser fra fellesskapet til eliten.

Moderne økonomier befinner seg neppe på den delen av kurven hvor skattekutt gir høyere inntekter. Teorien overser hvordan investeringer i utdanning, helse og infrastruktur faktisk driver vekst – og hvordan økende ulikhet kan være bremser for økonomisk utvikling.

Laffer-kurven har dermed blitt mer enn et økonomisk resonnement – den er et ideologisk våpen. I en tid preget av globalisering, teknologisk endring og økende ulikhet er det rett og slett ikke tilstrekkelig å fundere økonomisk politikk på en modell som ignorerer dagens innsikt i samfunnsøkonomi. Vi vet i dag langt mer om hvordan skatt påvirker atferd, investeringer og fordeling, og hvordan samfunn bygges nedenfra. 

Å utfordre Laffer-kurvens hegemoni er derfor ikke bare et faglig anliggende. Det er et veivalg: Skal vi styres av en 50 år gammel tegning – eller bygge en økonomi som investerer i mennesker og fellesskap, og som tar høyde for virkelighetens kompleksitet?

Publisert på Facebook 4. juli 2025