Visjonen som tok oss til månen – og lederskapet som aldri vil komme dit

I dag, 24. juli, er det 56 år siden Apollo 11-astronautene vendte trygt tilbake til jorden etter verdenshistoriens mest ambisiøse reise. Bak bragden sto ikke bare teknologi og mot, men en president med en visjon: John F. Kennedys løfte i 1961 om å sende en mann til månen – og få ham trygt hjem – innen tiårets slutt.

Kennedy løftet nasjonen med en visjon som forente og forpliktet. Over 400 000 amerikanere jobbet mot samme mål: Fra ingeniørene bak Saturn V til matematikerne som skrev ny kode, og teknikerne som sydde romdraktene for hånd. Fellesnevneren var troen på fakta, faglighet og fellesskap.

USA hadde klart det før. Under andre verdenskrig ble Manhattan-prosjektet gjennomført med tilsvarende intensitet, men med et destruktivt formål. I 1961 var målet et fredelig løft, bygget på vitenskap og forskning.

Kunne noe lignende vært mulig under dagens lederskap? Neppe. Mens Kennedy skapte en visjon større enn seg selv, ser vi at Donald Trumps visjon er - ham selv.

Trumps andre presidentperiode preges, som den første, av splittelse, hevn og mistenkeliggjøring av kunnskap og institusjoner. Der Kennedy ba nasjonen strekke seg mot det umulige, bruker Trump embetet til å undergrave fundamentet som månelandingen hvilte på.

Måneprogrammet på 60-tallet hadde bred politisk støtte. Selv med enorme kostnader sto Kongressen og presidenten samlet bak et nasjonalt prosjekt drevet frem av kappløpet med Sovjetunionen og et felles ønske om teknologisk lederskap.

Dagens måneprogram, Artemis, viser det motsatte. Prosjektet skal sende den første kvinnen til månen og bygge en base for reisen videre til Mars. Men det mangler støtte fra Det hvite hus, og holdes i live fordi Kongressen trosser presidenten. NASA, som en gang var spydspiss for nasjonal stolthet, er nå en brikke i et politisk maktspill.

På det meste fikk Apollo-programmet over 4 % av det føderale budsjettet. I dag får hele NASA under 0,5 %. Et nytt måneprogram ville vært utenkelig – ikke på grunn av mangel på teknologi, men fordi langsiktighet, tillit og respekt for forskning er erstattet med kutt, mistenkeliggjøring og lojalitetskrav.

Apollo 11 viste hva politikk, kunnskap og fellesskap kan oppnå. Nå minner det oss mest om hvor langt vi har falt.

Publisert på Facebook 24. juli 2025

Nå får vi verktøyene til å rydde opp på nett – fra EU

For kort tid siden ble min gamle presseoffisers-kollega fra Kosovo, NRK-journalist Håkon Haugsbø, grovt misbrukt i en falsk Facebook-annonse. Han beskrev hendelsen som «svært ubehagelig». En ny EU-lovgiving som nå skal implementeres i Norge, skal sette en stopper for slik virksomhet. Blant annet.

Bildet av Håkon, sammen med fiktive sitater og lenker, ble brukt i en villedende annonse for kryptovaluta. Det var rett og slett svindel. Mer enn 200 personer kontaktet Haugsbø etter at de hadde sett annonsen. Flere hadde allerede blitt lurt.

Dette er ikke bare en personlig krenkelse. Det er et digitalt overgrep som svekker tilliten til journalistikken, undergraver tryggheten på nett – og avslører hvor uansvarlig noen av verdens mektigste teknologiselskaper opererer. Nå har vi muligheten til å gjøre noe med det.

En ny EU-forordning – Digital Services Act (DSA) – er vedtatt og trådte i kraft i EU i fjor. Nå har den norske regjeringen sendt utkast til en ny digitaltjenestelov på høring, med frist 20. september. 

Beskytter forbrukeren
«Det er på høy tid at norske forbrukere får større beskyttelse på nett», sa digitaliseringsminister Karianne Tung da loven ble sendt på høring i begynnelsen av juli. Hun har helt rett. DSA skal forebygge skadelig og ulovlig aktivitet på nett, motvirke desinformasjon og styrke personvernet – med særlig vekt på å beskytte barn og unge.

Lovforslaget gjør det blant annet forbudt å vise atferdsbasert reklame til mindreårige, eller å bruke sensitive personopplysninger som legning, religion eller etnisitet til å målrette innhold. Det innføres også forbud mot såkalt manipulativt design – der plattformene bevisst utformer grensesnittet for å manipulere brukere til å samtykke til noe de ellers ikke ville godtatt.

DSA pålegger videre plattformene å gjøre omfattende risikovurderinger:

• om spredning av ulovlig innhold
• om påvirkning på ytrings- og informasjonsfriheten
• om farer for barns psykiske og fysiske helse
• om muligheter for valgmanipulasjon og desinformasjon

Enklere å varsle
Det stilles krav om at reklame skal merkes tydelig, med informasjon om hvem som har betalt for den, og hvorfor brukeren får se akkurat dette innholdet. Det skal også bli enklere å varsle om ulovlig innhold, produkter og tjenester.

I en sak som Haugsbø-svindelen ville Meta blitt pålagt ikke bare å fjerne annonsen, men å gi innsyn i hvordan den slapp gjennom, hvem som ble eksponert, og hvilke tiltak som ble iverksatt for å beskytte brukerne.

I lovforslaget er det Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) som får hovedansvar for tilsynet med at reglene etterleves. Medietilsynet, Forbrukertilsynet og Datatilsynet får også definert roller, med ansvar for sine respektive fagområder. Det er en fornuftig forvaltningsstruktur – men den forutsetter at myndighetene faktisk får ressurser og hjemler til å gjøre jobben.

Det vil si stedlige kontroller, sanksjonsmuligheter som tvangsmulkt og overtredelsesgebyr, og kompetanse til å vurdere komplekse digitale systemer. Ellers risikerer vi at lovverket forblir på papiret – mens realiteten på plattformene forblir uforandret.

Ja, det virker faktisk
I EU er DSA allerede innført i flere land, og det virker:

• I Frankrike er TikTok og Instagram blitt bedt om å forklare algoritmer som fremmer selvskading.
• I Irland har Facebook måttet redegjøre for bruken av falske annonser med kjente profiler – svært likt det Haugsbø ble utsatt for.
• I Tyskland er det innført krav om merking av AI-generert innhold og raske prosesser for å håndtere ulovlig innhold.

Disse tiltakene er ikke symbolpolitikk – de handler om ansvar, transparens og brukersikkerhet. Det er på høy tid at norske borgere får samme beskyttelse.

Fremskrittspartiet har vært blant kritikerne og advarer mot «EU-sensur». Det er en misforståelse. DSA handler ikke om å begrense ytringsfrihet, men om å beskytte den – mot usynlig manipulasjon, villedende algoritmer og kommersiell utnyttelse av brukernes data.

Pressefrihet beskyttes
Det er verdt å merke seg at DSA også beskytter pressefriheten. Plattformene får ikke lenger lov til å diskriminere redaktørstyrt journalistikk. Det gir bedre vilkår for seriøse medier, og svekker insentivene til å fremme useriøst og polariserende innhold.

Digital Services Act gir oss det mest konkrete og gjennomgripende verktøyet hittil for å rydde opp i et nettlandskap som altfor lenge har vært formet av makt, manipulasjon og markedskrefter alene.

Hendelsen med Håkon Haugsbø kunne skjedd med hvem som helst – og har skjedd med mange. Det er ikke nok å si at brukerne må være kritiske. Samfunnet må stille krav.

DSA gir oss muligheten til nettopp det. Nå gjelder det å gripe den – og bruke den med kraft, ansvar og kløkt.

Troen på demokratiet i bøllenes tidsalder

I dag minnes vi de 77 som mistet livet i terrorangrepene mot Regjeringskvartalet og på Utøya for 14 år siden. I en tid der makt stadig oftere overstyrer rett, må dagen også styrke vår grunnleggende tro på demokratiet.

Ideologien bak terroren er forakt for folkestyret, aksept for vold og troen på den sterkestes rett. Den lever fortsatt, og utøves i dag fra noen av verdens mektigste posisjoner. Løftet vårt etter 2011, om mer demokrati og mer åpenhet, settes daglig på prøve. Terroristens verdensbilde bygget på ideen om at én manns overbevisning trumfer folkets vilje. Det er bøllens logikk – og den preger i økende grad den globale politiske virkeligheten.

I Russland representerer Vladimir Putin det rendyrkede autokratiet, gjennom fullskala krigføring og total undertrykking av all intern motstand. Hans regime viser hva som skjer når lover og fellesskap oppfattes som svakhet.

På den andre siden av Atlanteren ser vi samme forakt for demokratiske prinsipper. Donald Trump oppmuntret til angrepet på Kongressen i 2021, og har som valgt president fortsatt å undergrave de institusjonene som bærer demokratiet. Pressefriheten er truet, rettssystemet blir stadig mer politisert, og kritiske embetsfolk erstattes med lojale støttespillere. Dette er ikke lenger hypotetiske trusler, de er en del av den politiske virkeligheten.

I over ti år har Viktor Orbán svekket demokratiet i Ungarn. Pressefriheten er redusert, uavhengige institusjoner er kneblet, og valglovene er endret til regimets fordel. Orbán kaller det «illiberalt demokrati», men bruker i praksis demokratiets ytre former til å konsolidere personlig makt. Ungarn viser hvordan et EU-land kan gli mot autoritært styre – uten et eneste kupp.

Denne utviklingen – fra Moskva og Budapest til Washington – normaliserer forestillingen om at kompromiss er svakhet, og at sterke ledere står over loven. Det forgifter den offentlige samtalen og etterlater mange med en følelse av maktesløshet.

Men nettopp derfor må vi stå fast. Å minnes 22. juli handler ikke bare om å identifisere trusler, men å styrke kraften i det liberale demokratiet.

Vi må aldri miste troen på at folkestyret er den eneste reelle og bærekraftige motkraften mot tyranni. Mens tyranniet lever av frykt og dominans, bygger demokratiet på tillit, dialog og felles løsninger. Tyranniets makt er skjør og avhengig av tvang, mens demokratiets styrke ligger i evnen til å fornye seg gjennom kritikk og forbedring.

Tyranniet trives i apati og kynisme. Demokratiet krever deltakelse, engasjement og håp. Den fremste hederen vi kan gi dem som mistet livet i angrepene for 14 år siden, er at vi aldri slutter å kjempe for verdiene de trodde på. Demokratiet forsvares ved at vi står imot hatet. Det gjør vi best ved å løfte frem alternativet – aktivt og håpefullt. Det er vårt viktigste løfte denne dagen. 

Publisert på Facebook 22. juli 2025.

Ingenting å lære av Ungarn

I Klassekampen skriver Sophie Matlary, medlem av Arbeiderpartiets internasjonale utvalg, at "vi har mye å lære av Ungarn". Det er et påfallende og dypt urovekkende innlegg. 

I stedet for å forsvare demokratiske verdier og menneskerettigheter, gjentar Matlary regimets egen retorikk, bagatelliserer alvorlige brudd på grunnleggende rettigheter – og fremstiller Viktor Orbáns illiberale politikk som et fornuftig korrektiv til Vesten. Det er vanskelig å tolke det som annet enn ideologisk blindhet forkledd som «realpolitisk nysgjerrighet».

1. Normalisering av undertrykkelse
Matlary hevder at Ungarn «ikke har problemer med seksuelle minoriteter». Det er en absurd og farlig påstand. Ungarn har vedtatt lover som likestiller informasjon om LHBTQ-personer med pedofili. De har fjernet rettigheten til juridisk kjønnsskifte. Skoler og medier sensureres. Pride-parader forbys. Dette er ikke en marginal debatt om paradeform – det er et frontalangrep på grunnleggende rettigheter. At Matlary velger å gjengi dette uten motforestillinger, er ikke et uttrykk for nyansert diplomati. Det er apologetikk.

2. EUs kritikk er ikke en konspirasjon
Matlary fremstiller EU og Brussel som rigide og fordømmende overfor Ungarn, og antyder at det handler om kulturelle misforståelser. Men dette er ikke et spørsmål om smak. Ungarn har gjentatte ganger blitt dømt i EU-domstolen for brudd på rettsstatsprinsipper, ytringsfrihet og diskriminering. Orbán-regimet har bygget ned pressen, kontrollert domstolene og hindret frie valg. Dette er ikke misforstått suverenitet – det er systematisk illiberalisme. Når Matlary skriver at Ungarn "ikke ønsker å dominere andre", er det historisk og politisk uredelig. Orbáns språkbruk om "illiberalt demokrati", "kristen nasjonalstat" og "etnisk homogenitet" er ikke av akademisk art – de er del av et ideologisk prosjekt med klare autoritære trekk.

3. En merkelig forståelse av fred
Matlary forsøker også å vri Ungarns støtte til Russland til et uttrykk for fredselskende nøytralitet. Hun skriver at Ungarn "ikke er interessert i krig". Dette er en forvrengning av fakta. Orbáns regjering har gjentatte ganger blokkert EU-sanksjoner, trenert sin støtte til Ukraina, og pleid nære bånd til Putin – også etter invasjonen. Dette handler ikke om fred. Det handler om politisk og økonomisk allianse med en autoritær stormakt. Og når man i samme åndedrag etterlyser "respekt for ulike forståelser av geopolitikk", overser man at det finnes grenser for hva demokratiske land kan «respektere». Forsvar av et suverent land mot invasjon er ikke et relativt spørsmål.

4. Historieløshet og romantisering
Matlary skriver om Ungarns stolte historie og hvordan landet har «lært å lese mellom linjene» etter år under Sovjet. Det er sant at Øst-Europa bærer på erfaringer vi i Vesten må lytte til. Men det er en grov historieløshet å bruke undertrykkelse under kommunismen som unnskyldning for dagens autoritære trekk. Det blir nærmest en slags omskrivning av «vi har vært undertrykt, derfor har vi rett til å undertrykke andre». Det er ikke solidaritet – det er kynisme.

5. Arbeiderpartiets verdier står på spill
At dette kommer fra et sentralt medlem i Arbeiderpartiets internasjonale utvalg, gjør det hele ekstra alvorlig. Jeg oppfatter at partiet alltid har vært forankret i troen på fellesskap, rettsstat, likestilling og internasjonalt samarbeid. Å trekke i tvil sentrale menneskerettigheter og støtte opp under et regime som bygger ned demokratiet, bryter fundamentalt med partiets verdier.

Å «lytte» er viktig. Å «forstå» er nødvendig. Men det betyr ikke at vi skal godta autoritær propaganda, akseptere diskriminering eller pakke inn undertrykkelse som kulturforskjeller. Vi kan ikke la illiberale regimer bli presentert som forbilde, når de i realiteten representerer det motsatte: et Europa vi kjempet oss bort fra.

Matlary spør hvorfor Vesten ikke lytter til Ungarn. Jeg spør heller: hvorfor ser noen på autoritære modeller med lengsel, når de burde møtes med klar, demokratisk motstand?

Publisert på Facebook 25. juni 2025

Laffer-kurvens farlige gjenferd

Arthur Laffers tegning på en serviett har påvirket økonomisk politikk i 50 år. Fra Reagan til Trump har kurven fungert som et intellektuelt alibi for skattekutt til de rikeste – med løfter om vekst som sjelden har slått til. I realiteten har teorien bidratt til økte forskjeller og en systematisk svekkelse av velferdsstaten.

Laffer-kurven hevder at det finnes et skattenivå som maksimerer statens inntekter – og at skattekutt, særlig for toppen, kan føre til økte inntekter ved å stimulere økonomien. Det høres enkelt og elegant ut, men er i praksis et ideologisk grep for å rettferdiggjøre fordelingspolitikk ovenfra og ned.

Denne tankegangen ble grunnmuren i Reaganomics og Thatcherism: Lavere skatt, deregulering og svekkede fagforeninger. Resultatet? Økende ulikhet, større usikkerhet for vanlige folk – og skatteinntekter som aldri innfridde de gyldne løftene.

Laffer-kurven bygger på teorien om at skattekutt og økonomiske fordeler for de rikeste og for store selskaper til slutt vil «sildre ned» til resten av samfunnet i form av økt investering, flere jobber og høyere lønninger. Teorien har vært et sentralt argument for skattekutt til de med høyest inntekter siden 1980-tallet. Men empirien viser at denne effekten uteblir: De økte inntektene på toppen har i liten grad ført til bredere velstandsvekst. Tvert imot har ulikheten økt, mens lønnsveksten for vanlige arbeidstakere har stagnert. I stedet for å sildre ned, har velstanden hopet seg opp.

Nå er Laffers tankegods videreført med den nylig vedtatte «Big Beautiful Bill», den nye amerikanske skattereformen som viderefører Donald Trumps økonomiske politikk, med store skattekutt for selskaper og høytlønnede. Arthur Laffer, som selv mottok presidentens frihetsmedalje fra Donald Trump i 2019, har vært en sentral ideologisk arkitekt bak reformene. At han samtidig hyller en proteksjonist som Trump, avslører at dette aldri har vært en konsistent teori om økonomisk vekst – men et politisk prosjekt for å flytte ressurser fra fellesskapet til eliten.

Moderne økonomier befinner seg neppe på den delen av kurven hvor skattekutt gir høyere inntekter. Teorien overser hvordan investeringer i utdanning, helse og infrastruktur faktisk driver vekst – og hvordan økende ulikhet kan være bremser for økonomisk utvikling.

Laffer-kurven har dermed blitt mer enn et økonomisk resonnement – den er et ideologisk våpen. I en tid preget av globalisering, teknologisk endring og økende ulikhet er det rett og slett ikke tilstrekkelig å fundere økonomisk politikk på en modell som ignorerer dagens innsikt i samfunnsøkonomi. Vi vet i dag langt mer om hvordan skatt påvirker atferd, investeringer og fordeling, og hvordan samfunn bygges nedenfra. 

Å utfordre Laffer-kurvens hegemoni er derfor ikke bare et faglig anliggende. Det er et veivalg: Skal vi styres av en 50 år gammel tegning – eller bygge en økonomi som investerer i mennesker og fellesskap, og som tar høyde for virkelighetens kompleksitet?

Publisert på Facebook 4. juli 2025

La oss snakke litt mer om Iran

De siste bombeangrepene mot Iran har satt søkelys på et regime som lenge har operert i skyggene. Men kanskje er det ikke bare militærmakt som er i spill. Kanskje er vi vitne til begynnelsen på slutten for et av regionens mest undertrykkende og destabiliserende regimer.

Presset øker for et mer demokratisk Iran.

Iran har i flere tiår bygget et nettverk av væpnede grupper som opererer utenfor egne grenser: Hizbollah i Libanon, Hamas og Islamsk Jihad i Gaza, houthiene i Jemen og sjiamilitser i Irak og Syria. Disse gruppene mottar våpen, penger og støtte fra Teheran – og har én ting til felles: de motarbeider politiske løsninger og gjør fred vanskeligere.

Dette er ingen tilfeldighet. Iran bruker disse gruppene som forlengede armer i sin maktkamp mot Israel, Saudi-Arabia og USA. Samtidig har landets atomprogram utløst alvorlig bekymring. Ifølge israelske og amerikanske etterretningskilder nærmer Iran seg nå et nivå av anriket uran som kan brukes i atomvåpen. Det er en grense som ikke må krysses. Et autoritært prestestyre med atomvåpen vil gjøre hele regionen mer uforutsigbar og farlig.

Men noe er i endring. De siste angrepene har avdekket hvor sårbart regimet faktisk er, også innenfor egne grenser. Og enda viktigere: Iran var allerede på defensiven. Assad-regimets fall i Syria, en av Teherans nærmeste allierte, har fratatt Iran en viktig kanal for våpen og innflytelse. Uten Syria som brohode står Iran mer isolert – og svakere – enn på lenge.

Veien videre er usikker. Regimet kan svare med mer aggresjon via sine stedfortredere for å bevare et bilde av styrke. Men presset øker – utenfra og innenfra. Den økonomiske situasjonen forverres, støttespillerne svekkes, og folkelig misnøye vokser. Iran er ikke lenger på fremmarsj. Det gir ikke automatisk endring, men det åpner et rom – for indre forvandling.

For det største håpet kommer ikke utenfra. Det finnes i gatene i Teheran, i stemmene til kvinnene som nekter å tie, og i motet til unge mennesker som krever frihet, verdighet og retten til å leve uten frykt. Dette folket er ikke vår fiende. Det er prestestyret som holder dem nede – og som holder liv i konfliktene rundt dem.

Iran har en rik historie, en levende kultur og et folk som har mye å bidra med. Det kan igjen bli en fargerik blomst i Midtøsten – ikke en giftig kaktus som stikker alle som kommer nær. Men da må prestestyret miste grepet, og folket få makten tilbake.

Det er på tide vi snakker litt mer om Iran. Ikke bare som et sikkerhetsproblem – men som en nøkkel til både regionens uro og dens håp.

Publisert på Facebook 11. juli 2025