Gazas befolkning ofres i et kynisk maktspill

Gazas befolkning sulter. Barn dør av underernæring. Dette er en menneskeskapt katastrofe – og i stor grad et resultat av politikk. En politikk der en mektig, men lite kjent enhet i det israelske forsvaret (IDF), spiller en nøkkelrolle. Her brukes mat som våpen i en total krig der sivile betaler prisen.

Overveldende og uomtvistelige kilder – FN, Verdens matvareprogram (WFP), UNICEF og et hundretalls NGO-er – har i månedsvis slått alarm. Allerede i februar rapporterte FN at 90 % av barn under to år og 95 % av gravide og ammende kvinner i Gaza led av alvorlig matmangel. Siden har situasjonen forverret seg ytterligere. Jan Egeland i Flyktninghjelpen har vært tydelig: «Barn dør av sult, og dette er menneskeskapt av Israel fra A til Å.»

Likevel hevder Israels statsminister Benjamin Netanyahu at det ikke finnes noen sultkrise, og omtaler rapportene som «frekk løgn». Det er et bevisst forsøk på å etablere et falskt narrativ – og å avvise ansvaret for en strategi som struper tilgangen til mat, medisiner og livsnødvendige forsyninger.

For det er det israelske, IDF-styrte COGAT (Coordinator of Government Activities in the Territories) som i praksis har full kontroll over hvilke varer og hvilken nødhjelp som får passere grensene. Hjelpeorganisasjoner har i månedsvis dokumentert hvordan hjelpekonvoier stanses, forsinkes eller avvises på byråkratisk og vilkårlig grunnlag. Slik undergraves innsatsen fra internasjonale aktører. Dette er ikke tilfeldigheter – det er en del av en systematisk politikk.

Mer enn 100 humanitære organisasjoner har nå gått sammen i et felles opprop og krevd umiddelbar og uhindret tilgang til Gaza. De beskriver en situasjon på randen av kollaps, der befolkningen blir ofre for en konflikt de ikke har kontroll over – og der verdenssamfunnet ikke gjør nok.

Det internasjonale presset på Israel må derfor ikke bare opprettholdes – det må skjerpes. Grensene må åpnes for mat, medisiner, vann og handelsvarer, uten COGATs destruktive stengsler. Vi kan ikke akseptere at sivilbefolkningen holdes som gisler i et politisk og militært maktspill.

Men ansvaret er ikke ensidig. Hamas startet denne brutale runden med angrepet 7. oktober. Flere av gislene de tok er fortsatt ikke løslatt. Organisasjonen må erkjenne at den militære kampen mot Israel er tapt. Så lenge Hamas insisterer på fortsatt motstand, vil Israel hevde en rett til å fortsette blokaden – og sivilbefolkningen blir sittende fast i midten.

Et håp for Gaza krever derfor en dobbel endring: Israel må åpne grensene, og Hamas må fristille alle gjenværende gisler og trekke seg ut. Bare da kan en sivil, legitim palestinsk ledelse begynne på den nesten umulige oppgaven det er å gjenreise et samfunn i ruiner.

Valget står mellom fortsatt krig, sult og håpløshet – eller en ny vei der mennesker, ikke makt, står i sentrum. For folket i Gaza haster det. Nå må hjelpen frem.

PS: Amnesty dokumenterer krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd på bakken i Gaza – ofte med stor risiko for sine egne etterforskere og samarbeidspartnere. Deres arbeid gir ofrene en stemme og legger grunnlaget for rettslig ansvar i framtiden. Jeg støtter Amnesty, og det kan du også gjøre - eller finn en annen organisasjon som gjør en forskjell, og gi dem ditt bidrag.

Publisert på Facebook 29. juli 2025