Ingenting å lære av Ungarn

I Klassekampen skriver Sophie Matlary, medlem av Arbeiderpartiets internasjonale utvalg, at "vi har mye å lære av Ungarn". Det er et påfallende og dypt urovekkende innlegg. 

I stedet for å forsvare demokratiske verdier og menneskerettigheter, gjentar Matlary regimets egen retorikk, bagatelliserer alvorlige brudd på grunnleggende rettigheter – og fremstiller Viktor Orbáns illiberale politikk som et fornuftig korrektiv til Vesten. Det er vanskelig å tolke det som annet enn ideologisk blindhet forkledd som «realpolitisk nysgjerrighet».

1. Normalisering av undertrykkelse
Matlary hevder at Ungarn «ikke har problemer med seksuelle minoriteter». Det er en absurd og farlig påstand. Ungarn har vedtatt lover som likestiller informasjon om LHBTQ-personer med pedofili. De har fjernet rettigheten til juridisk kjønnsskifte. Skoler og medier sensureres. Pride-parader forbys. Dette er ikke en marginal debatt om paradeform – det er et frontalangrep på grunnleggende rettigheter. At Matlary velger å gjengi dette uten motforestillinger, er ikke et uttrykk for nyansert diplomati. Det er apologetikk.

2. EUs kritikk er ikke en konspirasjon
Matlary fremstiller EU og Brussel som rigide og fordømmende overfor Ungarn, og antyder at det handler om kulturelle misforståelser. Men dette er ikke et spørsmål om smak. Ungarn har gjentatte ganger blitt dømt i EU-domstolen for brudd på rettsstatsprinsipper, ytringsfrihet og diskriminering. Orbán-regimet har bygget ned pressen, kontrollert domstolene og hindret frie valg. Dette er ikke misforstått suverenitet – det er systematisk illiberalisme. Når Matlary skriver at Ungarn "ikke ønsker å dominere andre", er det historisk og politisk uredelig. Orbáns språkbruk om "illiberalt demokrati", "kristen nasjonalstat" og "etnisk homogenitet" er ikke av akademisk art – de er del av et ideologisk prosjekt med klare autoritære trekk.

3. En merkelig forståelse av fred
Matlary forsøker også å vri Ungarns støtte til Russland til et uttrykk for fredselskende nøytralitet. Hun skriver at Ungarn "ikke er interessert i krig". Dette er en forvrengning av fakta. Orbáns regjering har gjentatte ganger blokkert EU-sanksjoner, trenert sin støtte til Ukraina, og pleid nære bånd til Putin – også etter invasjonen. Dette handler ikke om fred. Det handler om politisk og økonomisk allianse med en autoritær stormakt. Og når man i samme åndedrag etterlyser "respekt for ulike forståelser av geopolitikk", overser man at det finnes grenser for hva demokratiske land kan «respektere». Forsvar av et suverent land mot invasjon er ikke et relativt spørsmål.

4. Historieløshet og romantisering
Matlary skriver om Ungarns stolte historie og hvordan landet har «lært å lese mellom linjene» etter år under Sovjet. Det er sant at Øst-Europa bærer på erfaringer vi i Vesten må lytte til. Men det er en grov historieløshet å bruke undertrykkelse under kommunismen som unnskyldning for dagens autoritære trekk. Det blir nærmest en slags omskrivning av «vi har vært undertrykt, derfor har vi rett til å undertrykke andre». Det er ikke solidaritet – det er kynisme.

5. Arbeiderpartiets verdier står på spill
At dette kommer fra et sentralt medlem i Arbeiderpartiets internasjonale utvalg, gjør det hele ekstra alvorlig. Jeg oppfatter at partiet alltid har vært forankret i troen på fellesskap, rettsstat, likestilling og internasjonalt samarbeid. Å trekke i tvil sentrale menneskerettigheter og støtte opp under et regime som bygger ned demokratiet, bryter fundamentalt med partiets verdier.

Å «lytte» er viktig. Å «forstå» er nødvendig. Men det betyr ikke at vi skal godta autoritær propaganda, akseptere diskriminering eller pakke inn undertrykkelse som kulturforskjeller. Vi kan ikke la illiberale regimer bli presentert som forbilde, når de i realiteten representerer det motsatte: et Europa vi kjempet oss bort fra.

Matlary spør hvorfor Vesten ikke lytter til Ungarn. Jeg spør heller: hvorfor ser noen på autoritære modeller med lengsel, når de burde møtes med klar, demokratisk motstand?

Publisert på Facebook 25. juni 2025

Laffer-kurvens farlige gjenferd

Arthur Laffers tegning på en serviett har påvirket økonomisk politikk i 50 år. Fra Reagan til Trump har kurven fungert som et intellektuelt alibi for skattekutt til de rikeste – med løfter om vekst som sjelden har slått til. I realiteten har teorien bidratt til økte forskjeller og en systematisk svekkelse av velferdsstaten.

Laffer-kurven hevder at det finnes et skattenivå som maksimerer statens inntekter – og at skattekutt, særlig for toppen, kan føre til økte inntekter ved å stimulere økonomien. Det høres enkelt og elegant ut, men er i praksis et ideologisk grep for å rettferdiggjøre fordelingspolitikk ovenfra og ned.

Denne tankegangen ble grunnmuren i Reaganomics og Thatcherism: Lavere skatt, deregulering og svekkede fagforeninger. Resultatet? Økende ulikhet, større usikkerhet for vanlige folk – og skatteinntekter som aldri innfridde de gyldne løftene.

Laffer-kurven bygger på teorien om at skattekutt og økonomiske fordeler for de rikeste og for store selskaper til slutt vil «sildre ned» til resten av samfunnet i form av økt investering, flere jobber og høyere lønninger. Teorien har vært et sentralt argument for skattekutt til de med høyest inntekter siden 1980-tallet. Men empirien viser at denne effekten uteblir: De økte inntektene på toppen har i liten grad ført til bredere velstandsvekst. Tvert imot har ulikheten økt, mens lønnsveksten for vanlige arbeidstakere har stagnert. I stedet for å sildre ned, har velstanden hopet seg opp.

Nå er Laffers tankegods videreført med den nylig vedtatte «Big Beautiful Bill», den nye amerikanske skattereformen som viderefører Donald Trumps økonomiske politikk, med store skattekutt for selskaper og høytlønnede. Arthur Laffer, som selv mottok presidentens frihetsmedalje fra Donald Trump i 2019, har vært en sentral ideologisk arkitekt bak reformene. At han samtidig hyller en proteksjonist som Trump, avslører at dette aldri har vært en konsistent teori om økonomisk vekst – men et politisk prosjekt for å flytte ressurser fra fellesskapet til eliten.

Moderne økonomier befinner seg neppe på den delen av kurven hvor skattekutt gir høyere inntekter. Teorien overser hvordan investeringer i utdanning, helse og infrastruktur faktisk driver vekst – og hvordan økende ulikhet kan være bremser for økonomisk utvikling.

Laffer-kurven har dermed blitt mer enn et økonomisk resonnement – den er et ideologisk våpen. I en tid preget av globalisering, teknologisk endring og økende ulikhet er det rett og slett ikke tilstrekkelig å fundere økonomisk politikk på en modell som ignorerer dagens innsikt i samfunnsøkonomi. Vi vet i dag langt mer om hvordan skatt påvirker atferd, investeringer og fordeling, og hvordan samfunn bygges nedenfra. 

Å utfordre Laffer-kurvens hegemoni er derfor ikke bare et faglig anliggende. Det er et veivalg: Skal vi styres av en 50 år gammel tegning – eller bygge en økonomi som investerer i mennesker og fellesskap, og som tar høyde for virkelighetens kompleksitet?

Publisert på Facebook 4. juli 2025

La oss snakke litt mer om Iran

De siste bombeangrepene mot Iran har satt søkelys på et regime som lenge har operert i skyggene. Men kanskje er det ikke bare militærmakt som er i spill. Kanskje er vi vitne til begynnelsen på slutten for et av regionens mest undertrykkende og destabiliserende regimer.

Presset øker for et mer demokratisk Iran.

Iran har i flere tiår bygget et nettverk av væpnede grupper som opererer utenfor egne grenser: Hizbollah i Libanon, Hamas og Islamsk Jihad i Gaza, houthiene i Jemen og sjiamilitser i Irak og Syria. Disse gruppene mottar våpen, penger og støtte fra Teheran – og har én ting til felles: de motarbeider politiske løsninger og gjør fred vanskeligere.

Dette er ingen tilfeldighet. Iran bruker disse gruppene som forlengede armer i sin maktkamp mot Israel, Saudi-Arabia og USA. Samtidig har landets atomprogram utløst alvorlig bekymring. Ifølge israelske og amerikanske etterretningskilder nærmer Iran seg nå et nivå av anriket uran som kan brukes i atomvåpen. Det er en grense som ikke må krysses. Et autoritært prestestyre med atomvåpen vil gjøre hele regionen mer uforutsigbar og farlig.

Men noe er i endring. De siste angrepene har avdekket hvor sårbart regimet faktisk er, også innenfor egne grenser. Og enda viktigere: Iran var allerede på defensiven. Assad-regimets fall i Syria, en av Teherans nærmeste allierte, har fratatt Iran en viktig kanal for våpen og innflytelse. Uten Syria som brohode står Iran mer isolert – og svakere – enn på lenge.

Veien videre er usikker. Regimet kan svare med mer aggresjon via sine stedfortredere for å bevare et bilde av styrke. Men presset øker – utenfra og innenfra. Den økonomiske situasjonen forverres, støttespillerne svekkes, og folkelig misnøye vokser. Iran er ikke lenger på fremmarsj. Det gir ikke automatisk endring, men det åpner et rom – for indre forvandling.

For det største håpet kommer ikke utenfra. Det finnes i gatene i Teheran, i stemmene til kvinnene som nekter å tie, og i motet til unge mennesker som krever frihet, verdighet og retten til å leve uten frykt. Dette folket er ikke vår fiende. Det er prestestyret som holder dem nede – og som holder liv i konfliktene rundt dem.

Iran har en rik historie, en levende kultur og et folk som har mye å bidra med. Det kan igjen bli en fargerik blomst i Midtøsten – ikke en giftig kaktus som stikker alle som kommer nær. Men da må prestestyret miste grepet, og folket få makten tilbake.

Det er på tide vi snakker litt mer om Iran. Ikke bare som et sikkerhetsproblem – men som en nøkkel til både regionens uro og dens håp.

Publisert på Facebook 11. juli 2025