La oss snakke litt mer om Iran

De siste bombeangrepene mot Iran har satt søkelys på et regime som lenge har operert i skyggene. Men kanskje er det ikke bare militærmakt som er i spill. Kanskje er vi vitne til begynnelsen på slutten for et av regionens mest undertrykkende og destabiliserende regimer.

Presset øker for et mer demokratisk Iran.

Iran har i flere tiår bygget et nettverk av væpnede grupper som opererer utenfor egne grenser: Hizbollah i Libanon, Hamas og Islamsk Jihad i Gaza, houthiene i Jemen og sjiamilitser i Irak og Syria. Disse gruppene mottar våpen, penger og støtte fra Teheran – og har én ting til felles: de motarbeider politiske løsninger og gjør fred vanskeligere.

Dette er ingen tilfeldighet. Iran bruker disse gruppene som forlengede armer i sin maktkamp mot Israel, Saudi-Arabia og USA. Samtidig har landets atomprogram utløst alvorlig bekymring. Ifølge israelske og amerikanske etterretningskilder nærmer Iran seg nå et nivå av anriket uran som kan brukes i atomvåpen. Det er en grense som ikke må krysses. Et autoritært prestestyre med atomvåpen vil gjøre hele regionen mer uforutsigbar og farlig.

Men noe er i endring. De siste angrepene har avdekket hvor sårbart regimet faktisk er, også innenfor egne grenser. Og enda viktigere: Iran var allerede på defensiven. Assad-regimets fall i Syria, en av Teherans nærmeste allierte, har fratatt Iran en viktig kanal for våpen og innflytelse. Uten Syria som brohode står Iran mer isolert – og svakere – enn på lenge.

Veien videre er usikker. Regimet kan svare med mer aggresjon via sine stedfortredere for å bevare et bilde av styrke. Men presset øker – utenfra og innenfra. Den økonomiske situasjonen forverres, støttespillerne svekkes, og folkelig misnøye vokser. Iran er ikke lenger på fremmarsj. Det gir ikke automatisk endring, men det åpner et rom – for indre forvandling.

For det største håpet kommer ikke utenfra. Det finnes i gatene i Teheran, i stemmene til kvinnene som nekter å tie, og i motet til unge mennesker som krever frihet, verdighet og retten til å leve uten frykt. Dette folket er ikke vår fiende. Det er prestestyret som holder dem nede – og som holder liv i konfliktene rundt dem.

Iran har en rik historie, en levende kultur og et folk som har mye å bidra med. Det kan igjen bli en fargerik blomst i Midtøsten – ikke en giftig kaktus som stikker alle som kommer nær. Men da må prestestyret miste grepet, og folket få makten tilbake.

Det er på tide vi snakker litt mer om Iran. Ikke bare som et sikkerhetsproblem – men som en nøkkel til både regionens uro og dens håp.

Publisert på Facebook 11. juli 2025