Maduros propgandakrig mot fredsprisvinneren

Du har sikkert lagt merke til svertekampanjen mot fredsprisvinner Maria Corina Machado de siste dagene. Opposisjonslederen skal ha bedt Israels statsminister om å bombe Venezuela, hun er en feiging som rømte fra landet, hun organiserte opprør i en av Venezuelas delstater. Og selvsagt er hun sionist og venn av Donald Trump.

Slik presenteres fredsprisvinneren på TeleSUR.

Kampanjen har sitt utspring i ett og samme sted: TV-kanalen TeleSUR. Den er forsterket av nestleder i Venezuelas sosialistiske regjeringsparti PSUV, Diosdado Cabello, og hans ukentlige hatprogram Con el Mazo Dando på samme kanal.

Det er et mesterstykke av desinformasjon, skapt av et regime som har foredlet falske nyheter til et politisk styringssystem. TeleSUR og Cabello fungerer som velsmurte maskiner som holder Nicolás Maduros propaganda-apparat i gang. Sammen orkestrerer de en intens informasjonskrig mot alle som våger å utfordre makten i det havarerte landet. Maria Corina Machado har vært et offer for deres løgnkampanjer i årevis.

TeleSUR – propaganda forkledd som journalistikk
TeleSUR ble grunnlagt i 2005 av daværende president Hugo Chávez som et alternativ til vestlige medier. Offisielt er det en latinamerikansk nyhetskanal. I praksis er det Maduros statlige PR-maskin.

Kanalen finansieres nesten utelukkende av Venezuela, med Cuba og Nicaragua som ideologiske partnere. Den sender på både spansk og engelsk, og presenterer seg som anti-imperialistisk, «for folket». Men i virkeligheten fungerer den som regimets internasjonale talerør, rettet mot Chávez og Maduros trofaste støttespillere på den politiske venstresiden i Latin-Amerika, Europa og USA.

TeleSURs arbeidsmetode er velkjent blant medieanalytikere:

• Gi regimets propaganda journalistisk form og layout.
•  Legg til oppdiktede kilder og uttalelser.
• Rediger eller forvreng sitater for å gi ønsket inntrykk.
• La internasjonale støttespillere spre saken i sosiale medier.

Resultatet er at påstander fra Caracas fremstår som «nyheter» – ikke som det de faktisk er: Nøye samkjørte informasjonsoperasjoner.

Diosdado Cabello – Maduros våpen og mikrofon
Mens TeleSUR sprer regimets budskap globalt, står Diosdado Cabello for den hjemlige propagandaen. Cabello er tidligere offiser, tidligere visepresident og nå nestleder i regjeringspartiet PSUV. Han er den mektigste mannen i Venezuela etter Maduro, og trolig den mest fryktede.

Cabello leder det ukentlige TV-programmet Con el Mazo Dando, som kan oversettes med «Slå til med klubben». Hver uke leser han opp navn på opposisjonelle, NGO-ledere og journalister. Han latterliggjør dem, anklager dem for forræderi, og peker dem ut som fiender av staten.

Cabello har blitt anklaget av USA, Canada og EU for korrupsjon, narkotikahandel og grove menneskerettighetsbrudd. Men i Venezuela er han regimets uoffisielle sjef for propaganda og frykt. Han er mannen som skaper narrativene, mens TeleSUR og andre statskanaler sørger for å spre dem. 

Brevet til Netanyahu – en fabrikkert historie
Et av de mest talende eksemplene på hvordan Maduro-regimet driver desinformasjon, er historien om Maria Corina Machados brev til Netanyahu der hun angivelig skal ha bedt ham om å bombe Venezuela.

Brevet er ekte nok: I april 2018 skrev Machado et åpent brev til Israels statsminister Benjamin Netanyahu. Brevet oppfordret Israel og andre demokratiske land til å vise solidaritet med Venezuelas befolkning og å støtte internasjonalt press mot regimets menneskerettighetsbrudd. Hele teksten ble publisert offentlig på hennes partis nettside.

Det var et diplomatisk, men ufarlig dokument – uten ett eneste ord om våpen, krig eller invasjon.

Men så satt TeleSUR inn angrepet.

Kanalen publiserte en nyhetssak der den hevdet at Machado ba Israel om å bistå med å fjerne regimet i Venezuela og støttet militær intervensjon. Ingen kilder, ingen bevis – bare påstander pakket inn i journalistisk språk.

Saken ble umiddelbart gjengitt i statlige medier som Correo del Orinoco, VTV og Ultimas Noticias. I løpet av få timer sirkulerte den i sosiale medier under slagordet:

«María Corina pide a Israel bombardear Venezuela.»
«María Corina ber Israel bombe Venezuela.»

Cabellos hatshow
Noen dager senere tok Diosdado Cabello over. I sitt TV-program Con el Mazo Dando holdt han opp en utskrift av brevet og sa, i kjent stil: «¡Miren esto! María Corina le pide a Netanyahu que bombardee Venezuela. ¡Qué patriota!» Oversatt: «Se her! María Corina ber Netanyahu bombe Venezuela. For en patriot!»

Cabello brukte resten av programmet til å stemple Machado som forræder, sionist og imperialistlakei. Dette ga historien autoritet. I Venezuela betyr Cabellos ord mer enn en dom i en rettssal. Når Cabello peker ut noen, vet folk at det er farlig å støtte dem.

Derfra eksploderte saken på nettet. TeleSUR la ut klippet, det ble delt på sosiale medier, russiske og iranske kanaler som Sputnik Mundo og HispanTV siterte det ukritisk. I løpet av et døgn var den fabrikerte påstanden blitt et «faktum» i den internasjonale propagandasfæren.

Slik avsløres løgnen
Uavhengige faktasjekkere i Venezuela, blant annet Cazadores de Fake News og EsPaja.com, gikk gjennom både TeleSURs artikkel og Machados originale brev. De fant ingen oppfordring til vold, ingen referanser til våpen eller militær støtte. Fordi det ikke var noen. Konklusjonen var klar:

Dette var en en statlig fabrikkert løgn, bevisst plantet for å sverte opposisjonen. Likevel lever myten videre. Når man i dag ser norske debattanter på ytre venstreside hevde at Machado ba Israel om å angripe Venezuela, kan man spore det rett tilbake til Cabellos TV-show og TeleSURs nyhetsdesk i Caracas.

Terrorplanen ‘No a la Navidad’ (nei til jul)
I desember 2023 hevdet Cabello at Machado sto bak et påstått terrorkomplott. Ifølge regimets fortelling skulle planen ha som mål å forstyrre julefeiringen, skape kaos i landet og destabilisere regjeringen gjennom voldelige aksjoner i delstaten Zulia (i den vestlige delen av landet, ved grensen til Colombia).

Ingen bevis ble lagt frem, ingen arrestasjoner knyttet til henne fant sted. Likevel ble historien kringkastet på TeleSUR og gjentatt av regimetro kontoer på sosiale medier. 

Navnet «No a la Navidad» var trolig valgt for en symbolsk effekt – for å skape sinne blant vanlige venezuelanere i juletiden og gi opposisjonen et umenneskelig ansikt: «De vil til og med ta fra oss julen.»

Uavhengige faktasjekkere slo fast at saken var oppdiktet fra start til slutt.

«Hun har rømt landet» – løgnen som festet seg
I oktober 2023, da regimet skjerpet jakten på opposisjonen, gikk Maria Corina Machado i dekning. Hun holdt seg borte fra offentligheten, men fortsatte å kommunisere digitalt. Det var nok til at Nicolás Maduro på direktesendt TV kunne erklære:

«Hun har flyktet fra landet. Nok en feiging som svikter sitt folk.»

TeleSUR gjorde utsagnet til hovedoppslag med titler som «Machado flykter til utlandet etter arrestordre». Ingen bevis ble lagt fram, men historien ble raskt gjentatt av statlige medier og regimetro kontoer i sosiale medier.

Kort tid etter fulgte Cabello opp i Con el Mazo Dando, der han kalte henne «en som rømmer, ikke en leder». Flertallet av seerne oppfattet dermed historien som sann.

Da Machado senere dukket opp igjen og kunne dokumentere at hun aldri hadde forlatt Caracas, var det for sent – løgnen hadde gjort jobben sin.

Den hadde skapt bildet av en sviker og kujon, og forsterket regimets fortelling om at opposisjonen er svak, splittet og uten mot.

«Hun er en alliert av Trump og Netanyahu» – fiendebildets kraft
Påstanden om at Maria Corina Machado er en forbundsfelle av Trump og Netanyahu stammer ikke fra nøytrale observatører, men fra regimets egne propagandakanaler.

TeleSUR og Diosdado Cabello har brukt dette narrativet i årevis for å diskreditere Machado internasjonalt. Hver gang hun har deltatt i møter med amerikanske diplomater, latinamerikanske konservative partier eller jødiske organisasjoner, har TeleSUR framstilt det som «hemmelige konspirasjoner med imperialismen».

Et bilde fra et møte i Washington i 2019 ble for eksempel brukt i en TeleSUR-reportasje under tittelen «Machado, la candidata de Trump».

Regimet vet at USA og Israel er de to mest effektive fiendebildene i latinamerikansk retorikk. Ved å klistre Machados navn til disse symbolene, kan man diskreditere henne i ett grep – uten å diskutere hva hun faktisk står for.

Det er riktig at Machado har møtt både amerikanske og israelske representanter. Det gjør enhver opposisjonsleder som søker internasjonal støtte for demokratiske reformer.

Men å fremstille slike møter som «allianser med imperialismen» er like absurd som å hevde at Nelson Mandela ble Reagans agent fordi han søkte støtte i Washington.

Propagandaens økosystem
Oppsummert, dette er hvordan Maduro-regimet opererer:

1. TeleSUR gir løgnen journalistisk innpakning.
2. Cabello gir den autoritet og emosjonell ladning.
3. Et nettverk av regimetro lojalister sprer saken digitalt.
4. Internasjonale sympatisører i Europa og Norge gjentar løgnene uten å sjekke dem. 

Når folk i Norge, som burde vite bedre, deler disse påstandene, blir de dermed en del av systemet.

De tror de kjemper mot imperialismen – men i virkeligheten løper de ærendet til et diktatur som fengsler fagforeningsledere, torturerer studenter og tvinger millioner på flukt.

Krigen om sannheten
Dette handler ikke bare om én løgn.

Det handler om hvordan autoritære regimer overlever i informasjonsalderen: Ved å erstatte virkeligheten med falske narrativer, og ved å finne folk i frie land som uvitende hjelper dem.

Maria Corina Machado står for det Maduro frykter mest: En demokratisk, sivil motstand med moralsk legitimitet. Derfor må hun demoniseres.

Neste gang du ser en kritisk «nyhet» om Maria Corina Machado - sjekk kilden. Hvis det står TeleSUR, eller hvis sitatet først dukket opp i Con el Mazo Dando, vet du alt du trenger å vite.

I Venezuela er propaganda ikke et biprodukt av politikken. Det er politikken.

Og i Nicolás Maduros Venezuela er Diosdado Cabello og TeleSUR regimets mest lojale soldater.

Vi trenger et nytt etisk rammeverk for Oljefondet

 Debatten om Oljefondets investering i det israelske selskapet Bet Shemesh Engines Holdings – som vedlikeholder motorer til kampfly og helikoptre brukt i Gaza-krigen – har avslørt et strukturelt problem. Vi har et etisk system for vår nasjonalformue som er designet for å reagere etter at skaden er skjedd, ikke for å hindre at vi havner i slike situasjoner i utgangspunktet.

Jusprofessor Hans Petter Graver, som var med på å utforme dagens retningslinjer, hevder at verken Oljefondet eller Etikkrådet har verktøyene som kreves for å handle proaktivt. Han kan ha rett – og det bør i så fall være et sterkt signal om at vi trenger et nytt etisk rammeverk.

Dagens modell bygger på at Oljefondet følger en bred referanseindeks og trekker seg ut av enkeltselskaper dersom de bryter etiske kriterier. Produktbasert screening (kjernevåpen, klasebomber, tobakk, kull, oljesand) skjer på forhånd, men adferdsbaserte vurderinger kommer først etter omfattende utredninger. I praksis kan vi dermed være investert i selskaper som i sanntid bidrar til folkerettsbrudd – uten at systemet har noen mekanisme for å stoppe det raskt.

Men hvis verktøykassen er for liten, er det fordi politikerne har valgt å holde den liten. Dette valget ble sist tatt i fjor sommer, under behandlingen av Finansmarkedsmeldingen. Da ble et forslag fra Rødt, SV og MDG om både et «hendelsesbasert» kriterium for rask reaksjon og et eget punkt mot profitt på ulovlig okkupasjon, avvist av et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet. 

Kanskje det er på tide å bygge et nytt rammeverk for forvaltningen av vår felles sparekonto. Det kan se slik ut:

1. Hendelsesbasert hurtigreaksjon
Et permanent team overvåker pågående konflikter og setter selskaper med åpenbar kobling til folkerettsbrudd på en midlertidig “fryseliste” innen dager, ikke måneder.

2. Dynamisk risikoliste
En løpende liste over land, sektorer og selskaper med forhøyet risiko for folkerettsbrudd, der investeringer automatisk vurderes før kjøp.

3. Utvidet produktkriterium
Produktbasert eksklusjon må også gjelde vedlikehold, reservedeler og kritiske komponenter til våpen brukt i pågående konflikter – ikke bare produksjon av våpnene selv.

4. Mandat for midlertidig uttrekk
NBIM må få eksplisitt myndighet til å trekke seg midlertidig ut når risikoen er åpenbar, mens Etikkrådet foretar endelig vurdering.

Et slikt rammeverk krever politisk beslutning. Det innebærer ikke at fondet skal bli en aktør som tar stilling til alle konflikter, men at vi bygger inn en mekanisme for å reagere raskt når selskaper direkte medvirker til folkerettsbrudd.

Hvis Graver har rett i at dagens verktøykasse ikke er god nok, er svaret ikke å trekke på skuldrene. Svaret er å bygge en ny – slik at vi slipper å oppdage på forsiden av avisene at fellesskapets penger bidrar til å finansiere krigsmaskiner.

Publisert på Facebook 5. august 2025

Gazas befolkning ofres i et kynisk maktspill

Gazas befolkning sulter. Barn dør av underernæring. Dette er en menneskeskapt katastrofe – og i stor grad et resultat av politikk. En politikk der en mektig, men lite kjent enhet i det israelske forsvaret (IDF), spiller en nøkkelrolle. Her brukes mat som våpen i en total krig der sivile betaler prisen.

Overveldende og uomtvistelige kilder – FN, Verdens matvareprogram (WFP), UNICEF og et hundretalls NGO-er – har i månedsvis slått alarm. Allerede i februar rapporterte FN at 90 % av barn under to år og 95 % av gravide og ammende kvinner i Gaza led av alvorlig matmangel. Siden har situasjonen forverret seg ytterligere. Jan Egeland i Flyktninghjelpen har vært tydelig: «Barn dør av sult, og dette er menneskeskapt av Israel fra A til Å.»

Likevel hevder Israels statsminister Benjamin Netanyahu at det ikke finnes noen sultkrise, og omtaler rapportene som «frekk løgn». Det er et bevisst forsøk på å etablere et falskt narrativ – og å avvise ansvaret for en strategi som struper tilgangen til mat, medisiner og livsnødvendige forsyninger.

For det er det israelske, IDF-styrte COGAT (Coordinator of Government Activities in the Territories) som i praksis har full kontroll over hvilke varer og hvilken nødhjelp som får passere grensene. Hjelpeorganisasjoner har i månedsvis dokumentert hvordan hjelpekonvoier stanses, forsinkes eller avvises på byråkratisk og vilkårlig grunnlag. Slik undergraves innsatsen fra internasjonale aktører. Dette er ikke tilfeldigheter – det er en del av en systematisk politikk.

Mer enn 100 humanitære organisasjoner har nå gått sammen i et felles opprop og krevd umiddelbar og uhindret tilgang til Gaza. De beskriver en situasjon på randen av kollaps, der befolkningen blir ofre for en konflikt de ikke har kontroll over – og der verdenssamfunnet ikke gjør nok.

Det internasjonale presset på Israel må derfor ikke bare opprettholdes – det må skjerpes. Grensene må åpnes for mat, medisiner, vann og handelsvarer, uten COGATs destruktive stengsler. Vi kan ikke akseptere at sivilbefolkningen holdes som gisler i et politisk og militært maktspill.

Men ansvaret er ikke ensidig. Hamas startet denne brutale runden med angrepet 7. oktober. Flere av gislene de tok er fortsatt ikke løslatt. Organisasjonen må erkjenne at den militære kampen mot Israel er tapt. Så lenge Hamas insisterer på fortsatt motstand, vil Israel hevde en rett til å fortsette blokaden – og sivilbefolkningen blir sittende fast i midten.

Et håp for Gaza krever derfor en dobbel endring: Israel må åpne grensene, og Hamas må fristille alle gjenværende gisler og trekke seg ut. Bare da kan en sivil, legitim palestinsk ledelse begynne på den nesten umulige oppgaven det er å gjenreise et samfunn i ruiner.

Valget står mellom fortsatt krig, sult og håpløshet – eller en ny vei der mennesker, ikke makt, står i sentrum. For folket i Gaza haster det. Nå må hjelpen frem.

PS: Amnesty dokumenterer krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd på bakken i Gaza – ofte med stor risiko for sine egne etterforskere og samarbeidspartnere. Deres arbeid gir ofrene en stemme og legger grunnlaget for rettslig ansvar i framtiden. Jeg støtter Amnesty, og det kan du også gjøre - eller finn en annen organisasjon som gjør en forskjell, og gi dem ditt bidrag.

Publisert på Facebook 29. juli 2025

Visjonen som tok oss til månen – og lederskapet som aldri vil komme dit

I dag, 24. juli, er det 56 år siden Apollo 11-astronautene vendte trygt tilbake til jorden etter verdenshistoriens mest ambisiøse reise. Bak bragden sto ikke bare teknologi og mot, men en president med en visjon: John F. Kennedys løfte i 1961 om å sende en mann til månen – og få ham trygt hjem – innen tiårets slutt.

Kennedy løftet nasjonen med en visjon som forente og forpliktet. Over 400 000 amerikanere jobbet mot samme mål: Fra ingeniørene bak Saturn V til matematikerne som skrev ny kode, og teknikerne som sydde romdraktene for hånd. Fellesnevneren var troen på fakta, faglighet og fellesskap.

USA hadde klart det før. Under andre verdenskrig ble Manhattan-prosjektet gjennomført med tilsvarende intensitet, men med et destruktivt formål. I 1961 var målet et fredelig løft, bygget på vitenskap og forskning.

Kunne noe lignende vært mulig under dagens lederskap? Neppe. Mens Kennedy skapte en visjon større enn seg selv, ser vi at Donald Trumps visjon er - ham selv.

Trumps andre presidentperiode preges, som den første, av splittelse, hevn og mistenkeliggjøring av kunnskap og institusjoner. Der Kennedy ba nasjonen strekke seg mot det umulige, bruker Trump embetet til å undergrave fundamentet som månelandingen hvilte på.

Måneprogrammet på 60-tallet hadde bred politisk støtte. Selv med enorme kostnader sto Kongressen og presidenten samlet bak et nasjonalt prosjekt drevet frem av kappløpet med Sovjetunionen og et felles ønske om teknologisk lederskap.

Dagens måneprogram, Artemis, viser det motsatte. Prosjektet skal sende den første kvinnen til månen og bygge en base for reisen videre til Mars. Men det mangler støtte fra Det hvite hus, og holdes i live fordi Kongressen trosser presidenten. NASA, som en gang var spydspiss for nasjonal stolthet, er nå en brikke i et politisk maktspill.

På det meste fikk Apollo-programmet over 4 % av det føderale budsjettet. I dag får hele NASA under 0,5 %. Et nytt måneprogram ville vært utenkelig – ikke på grunn av mangel på teknologi, men fordi langsiktighet, tillit og respekt for forskning er erstattet med kutt, mistenkeliggjøring og lojalitetskrav.

Apollo 11 viste hva politikk, kunnskap og fellesskap kan oppnå. Nå minner det oss mest om hvor langt vi har falt.

Publisert på Facebook 24. juli 2025

Nå får vi verktøyene til å rydde opp på nett – fra EU

For kort tid siden ble min gamle presseoffisers-kollega fra Kosovo, NRK-journalist Håkon Haugsbø, grovt misbrukt i en falsk Facebook-annonse. Han beskrev hendelsen som «svært ubehagelig». En ny EU-lovgiving som nå skal implementeres i Norge, skal sette en stopper for slik virksomhet. Blant annet.

Bildet av Håkon, sammen med fiktive sitater og lenker, ble brukt i en villedende annonse for kryptovaluta. Det var rett og slett svindel. Mer enn 200 personer kontaktet Haugsbø etter at de hadde sett annonsen. Flere hadde allerede blitt lurt.

Dette er ikke bare en personlig krenkelse. Det er et digitalt overgrep som svekker tilliten til journalistikken, undergraver tryggheten på nett – og avslører hvor uansvarlig noen av verdens mektigste teknologiselskaper opererer. Nå har vi muligheten til å gjøre noe med det.

En ny EU-forordning – Digital Services Act (DSA) – er vedtatt og trådte i kraft i EU i fjor. Nå har den norske regjeringen sendt utkast til en ny digitaltjenestelov på høring, med frist 20. september. 

Beskytter forbrukeren
«Det er på høy tid at norske forbrukere får større beskyttelse på nett», sa digitaliseringsminister Karianne Tung da loven ble sendt på høring i begynnelsen av juli. Hun har helt rett. DSA skal forebygge skadelig og ulovlig aktivitet på nett, motvirke desinformasjon og styrke personvernet – med særlig vekt på å beskytte barn og unge.

Lovforslaget gjør det blant annet forbudt å vise atferdsbasert reklame til mindreårige, eller å bruke sensitive personopplysninger som legning, religion eller etnisitet til å målrette innhold. Det innføres også forbud mot såkalt manipulativt design – der plattformene bevisst utformer grensesnittet for å manipulere brukere til å samtykke til noe de ellers ikke ville godtatt.

DSA pålegger videre plattformene å gjøre omfattende risikovurderinger:

• om spredning av ulovlig innhold
• om påvirkning på ytrings- og informasjonsfriheten
• om farer for barns psykiske og fysiske helse
• om muligheter for valgmanipulasjon og desinformasjon

Enklere å varsle
Det stilles krav om at reklame skal merkes tydelig, med informasjon om hvem som har betalt for den, og hvorfor brukeren får se akkurat dette innholdet. Det skal også bli enklere å varsle om ulovlig innhold, produkter og tjenester.

I en sak som Haugsbø-svindelen ville Meta blitt pålagt ikke bare å fjerne annonsen, men å gi innsyn i hvordan den slapp gjennom, hvem som ble eksponert, og hvilke tiltak som ble iverksatt for å beskytte brukerne.

I lovforslaget er det Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) som får hovedansvar for tilsynet med at reglene etterleves. Medietilsynet, Forbrukertilsynet og Datatilsynet får også definert roller, med ansvar for sine respektive fagområder. Det er en fornuftig forvaltningsstruktur – men den forutsetter at myndighetene faktisk får ressurser og hjemler til å gjøre jobben.

Det vil si stedlige kontroller, sanksjonsmuligheter som tvangsmulkt og overtredelsesgebyr, og kompetanse til å vurdere komplekse digitale systemer. Ellers risikerer vi at lovverket forblir på papiret – mens realiteten på plattformene forblir uforandret.

Ja, det virker faktisk
I EU er DSA allerede innført i flere land, og det virker:

• I Frankrike er TikTok og Instagram blitt bedt om å forklare algoritmer som fremmer selvskading.
• I Irland har Facebook måttet redegjøre for bruken av falske annonser med kjente profiler – svært likt det Haugsbø ble utsatt for.
• I Tyskland er det innført krav om merking av AI-generert innhold og raske prosesser for å håndtere ulovlig innhold.

Disse tiltakene er ikke symbolpolitikk – de handler om ansvar, transparens og brukersikkerhet. Det er på høy tid at norske borgere får samme beskyttelse.

Fremskrittspartiet har vært blant kritikerne og advarer mot «EU-sensur». Det er en misforståelse. DSA handler ikke om å begrense ytringsfrihet, men om å beskytte den – mot usynlig manipulasjon, villedende algoritmer og kommersiell utnyttelse av brukernes data.

Pressefrihet beskyttes
Det er verdt å merke seg at DSA også beskytter pressefriheten. Plattformene får ikke lenger lov til å diskriminere redaktørstyrt journalistikk. Det gir bedre vilkår for seriøse medier, og svekker insentivene til å fremme useriøst og polariserende innhold.

Digital Services Act gir oss det mest konkrete og gjennomgripende verktøyet hittil for å rydde opp i et nettlandskap som altfor lenge har vært formet av makt, manipulasjon og markedskrefter alene.

Hendelsen med Håkon Haugsbø kunne skjedd med hvem som helst – og har skjedd med mange. Det er ikke nok å si at brukerne må være kritiske. Samfunnet må stille krav.

DSA gir oss muligheten til nettopp det. Nå gjelder det å gripe den – og bruke den med kraft, ansvar og kløkt.

Troen på demokratiet i bøllenes tidsalder

I dag minnes vi de 77 som mistet livet i terrorangrepene mot Regjeringskvartalet og på Utøya for 14 år siden. I en tid der makt stadig oftere overstyrer rett, må dagen også styrke vår grunnleggende tro på demokratiet.

Ideologien bak terroren er forakt for folkestyret, aksept for vold og troen på den sterkestes rett. Den lever fortsatt, og utøves i dag fra noen av verdens mektigste posisjoner. Løftet vårt etter 2011, om mer demokrati og mer åpenhet, settes daglig på prøve. Terroristens verdensbilde bygget på ideen om at én manns overbevisning trumfer folkets vilje. Det er bøllens logikk – og den preger i økende grad den globale politiske virkeligheten.

I Russland representerer Vladimir Putin det rendyrkede autokratiet, gjennom fullskala krigføring og total undertrykking av all intern motstand. Hans regime viser hva som skjer når lover og fellesskap oppfattes som svakhet.

På den andre siden av Atlanteren ser vi samme forakt for demokratiske prinsipper. Donald Trump oppmuntret til angrepet på Kongressen i 2021, og har som valgt president fortsatt å undergrave de institusjonene som bærer demokratiet. Pressefriheten er truet, rettssystemet blir stadig mer politisert, og kritiske embetsfolk erstattes med lojale støttespillere. Dette er ikke lenger hypotetiske trusler, de er en del av den politiske virkeligheten.

I over ti år har Viktor Orbán svekket demokratiet i Ungarn. Pressefriheten er redusert, uavhengige institusjoner er kneblet, og valglovene er endret til regimets fordel. Orbán kaller det «illiberalt demokrati», men bruker i praksis demokratiets ytre former til å konsolidere personlig makt. Ungarn viser hvordan et EU-land kan gli mot autoritært styre – uten et eneste kupp.

Denne utviklingen – fra Moskva og Budapest til Washington – normaliserer forestillingen om at kompromiss er svakhet, og at sterke ledere står over loven. Det forgifter den offentlige samtalen og etterlater mange med en følelse av maktesløshet.

Men nettopp derfor må vi stå fast. Å minnes 22. juli handler ikke bare om å identifisere trusler, men å styrke kraften i det liberale demokratiet.

Vi må aldri miste troen på at folkestyret er den eneste reelle og bærekraftige motkraften mot tyranni. Mens tyranniet lever av frykt og dominans, bygger demokratiet på tillit, dialog og felles løsninger. Tyranniets makt er skjør og avhengig av tvang, mens demokratiets styrke ligger i evnen til å fornye seg gjennom kritikk og forbedring.

Tyranniet trives i apati og kynisme. Demokratiet krever deltakelse, engasjement og håp. Den fremste hederen vi kan gi dem som mistet livet i angrepene for 14 år siden, er at vi aldri slutter å kjempe for verdiene de trodde på. Demokratiet forsvares ved at vi står imot hatet. Det gjør vi best ved å løfte frem alternativet – aktivt og håpefullt. Det er vårt viktigste løfte denne dagen. 

Publisert på Facebook 22. juli 2025.

Ingenting å lære av Ungarn

I Klassekampen skriver Sophie Matlary, medlem av Arbeiderpartiets internasjonale utvalg, at "vi har mye å lære av Ungarn". Det er et påfallende og dypt urovekkende innlegg. 

I stedet for å forsvare demokratiske verdier og menneskerettigheter, gjentar Matlary regimets egen retorikk, bagatelliserer alvorlige brudd på grunnleggende rettigheter – og fremstiller Viktor Orbáns illiberale politikk som et fornuftig korrektiv til Vesten. Det er vanskelig å tolke det som annet enn ideologisk blindhet forkledd som «realpolitisk nysgjerrighet».

1. Normalisering av undertrykkelse
Matlary hevder at Ungarn «ikke har problemer med seksuelle minoriteter». Det er en absurd og farlig påstand. Ungarn har vedtatt lover som likestiller informasjon om LHBTQ-personer med pedofili. De har fjernet rettigheten til juridisk kjønnsskifte. Skoler og medier sensureres. Pride-parader forbys. Dette er ikke en marginal debatt om paradeform – det er et frontalangrep på grunnleggende rettigheter. At Matlary velger å gjengi dette uten motforestillinger, er ikke et uttrykk for nyansert diplomati. Det er apologetikk.

2. EUs kritikk er ikke en konspirasjon
Matlary fremstiller EU og Brussel som rigide og fordømmende overfor Ungarn, og antyder at det handler om kulturelle misforståelser. Men dette er ikke et spørsmål om smak. Ungarn har gjentatte ganger blitt dømt i EU-domstolen for brudd på rettsstatsprinsipper, ytringsfrihet og diskriminering. Orbán-regimet har bygget ned pressen, kontrollert domstolene og hindret frie valg. Dette er ikke misforstått suverenitet – det er systematisk illiberalisme. Når Matlary skriver at Ungarn "ikke ønsker å dominere andre", er det historisk og politisk uredelig. Orbáns språkbruk om "illiberalt demokrati", "kristen nasjonalstat" og "etnisk homogenitet" er ikke av akademisk art – de er del av et ideologisk prosjekt med klare autoritære trekk.

3. En merkelig forståelse av fred
Matlary forsøker også å vri Ungarns støtte til Russland til et uttrykk for fredselskende nøytralitet. Hun skriver at Ungarn "ikke er interessert i krig". Dette er en forvrengning av fakta. Orbáns regjering har gjentatte ganger blokkert EU-sanksjoner, trenert sin støtte til Ukraina, og pleid nære bånd til Putin – også etter invasjonen. Dette handler ikke om fred. Det handler om politisk og økonomisk allianse med en autoritær stormakt. Og når man i samme åndedrag etterlyser "respekt for ulike forståelser av geopolitikk", overser man at det finnes grenser for hva demokratiske land kan «respektere». Forsvar av et suverent land mot invasjon er ikke et relativt spørsmål.

4. Historieløshet og romantisering
Matlary skriver om Ungarns stolte historie og hvordan landet har «lært å lese mellom linjene» etter år under Sovjet. Det er sant at Øst-Europa bærer på erfaringer vi i Vesten må lytte til. Men det er en grov historieløshet å bruke undertrykkelse under kommunismen som unnskyldning for dagens autoritære trekk. Det blir nærmest en slags omskrivning av «vi har vært undertrykt, derfor har vi rett til å undertrykke andre». Det er ikke solidaritet – det er kynisme.

5. Arbeiderpartiets verdier står på spill
At dette kommer fra et sentralt medlem i Arbeiderpartiets internasjonale utvalg, gjør det hele ekstra alvorlig. Jeg oppfatter at partiet alltid har vært forankret i troen på fellesskap, rettsstat, likestilling og internasjonalt samarbeid. Å trekke i tvil sentrale menneskerettigheter og støtte opp under et regime som bygger ned demokratiet, bryter fundamentalt med partiets verdier.

Å «lytte» er viktig. Å «forstå» er nødvendig. Men det betyr ikke at vi skal godta autoritær propaganda, akseptere diskriminering eller pakke inn undertrykkelse som kulturforskjeller. Vi kan ikke la illiberale regimer bli presentert som forbilde, når de i realiteten representerer det motsatte: et Europa vi kjempet oss bort fra.

Matlary spør hvorfor Vesten ikke lytter til Ungarn. Jeg spør heller: hvorfor ser noen på autoritære modeller med lengsel, når de burde møtes med klar, demokratisk motstand?

Publisert på Facebook 25. juni 2025

Laffer-kurvens farlige gjenferd

Arthur Laffers tegning på en serviett har påvirket økonomisk politikk i 50 år. Fra Reagan til Trump har kurven fungert som et intellektuelt alibi for skattekutt til de rikeste – med løfter om vekst som sjelden har slått til. I realiteten har teorien bidratt til økte forskjeller og en systematisk svekkelse av velferdsstaten.

Laffer-kurven hevder at det finnes et skattenivå som maksimerer statens inntekter – og at skattekutt, særlig for toppen, kan føre til økte inntekter ved å stimulere økonomien. Det høres enkelt og elegant ut, men er i praksis et ideologisk grep for å rettferdiggjøre fordelingspolitikk ovenfra og ned.

Denne tankegangen ble grunnmuren i Reaganomics og Thatcherism: Lavere skatt, deregulering og svekkede fagforeninger. Resultatet? Økende ulikhet, større usikkerhet for vanlige folk – og skatteinntekter som aldri innfridde de gyldne løftene.

Laffer-kurven bygger på teorien om at skattekutt og økonomiske fordeler for de rikeste og for store selskaper til slutt vil «sildre ned» til resten av samfunnet i form av økt investering, flere jobber og høyere lønninger. Teorien har vært et sentralt argument for skattekutt til de med høyest inntekter siden 1980-tallet. Men empirien viser at denne effekten uteblir: De økte inntektene på toppen har i liten grad ført til bredere velstandsvekst. Tvert imot har ulikheten økt, mens lønnsveksten for vanlige arbeidstakere har stagnert. I stedet for å sildre ned, har velstanden hopet seg opp.

Nå er Laffers tankegods videreført med den nylig vedtatte «Big Beautiful Bill», den nye amerikanske skattereformen som viderefører Donald Trumps økonomiske politikk, med store skattekutt for selskaper og høytlønnede. Arthur Laffer, som selv mottok presidentens frihetsmedalje fra Donald Trump i 2019, har vært en sentral ideologisk arkitekt bak reformene. At han samtidig hyller en proteksjonist som Trump, avslører at dette aldri har vært en konsistent teori om økonomisk vekst – men et politisk prosjekt for å flytte ressurser fra fellesskapet til eliten.

Moderne økonomier befinner seg neppe på den delen av kurven hvor skattekutt gir høyere inntekter. Teorien overser hvordan investeringer i utdanning, helse og infrastruktur faktisk driver vekst – og hvordan økende ulikhet kan være bremser for økonomisk utvikling.

Laffer-kurven har dermed blitt mer enn et økonomisk resonnement – den er et ideologisk våpen. I en tid preget av globalisering, teknologisk endring og økende ulikhet er det rett og slett ikke tilstrekkelig å fundere økonomisk politikk på en modell som ignorerer dagens innsikt i samfunnsøkonomi. Vi vet i dag langt mer om hvordan skatt påvirker atferd, investeringer og fordeling, og hvordan samfunn bygges nedenfra. 

Å utfordre Laffer-kurvens hegemoni er derfor ikke bare et faglig anliggende. Det er et veivalg: Skal vi styres av en 50 år gammel tegning – eller bygge en økonomi som investerer i mennesker og fellesskap, og som tar høyde for virkelighetens kompleksitet?

Publisert på Facebook 4. juli 2025

La oss snakke litt mer om Iran

De siste bombeangrepene mot Iran har satt søkelys på et regime som lenge har operert i skyggene. Men kanskje er det ikke bare militærmakt som er i spill. Kanskje er vi vitne til begynnelsen på slutten for et av regionens mest undertrykkende og destabiliserende regimer.

Presset øker for et mer demokratisk Iran.

Iran har i flere tiår bygget et nettverk av væpnede grupper som opererer utenfor egne grenser: Hizbollah i Libanon, Hamas og Islamsk Jihad i Gaza, houthiene i Jemen og sjiamilitser i Irak og Syria. Disse gruppene mottar våpen, penger og støtte fra Teheran – og har én ting til felles: de motarbeider politiske løsninger og gjør fred vanskeligere.

Dette er ingen tilfeldighet. Iran bruker disse gruppene som forlengede armer i sin maktkamp mot Israel, Saudi-Arabia og USA. Samtidig har landets atomprogram utløst alvorlig bekymring. Ifølge israelske og amerikanske etterretningskilder nærmer Iran seg nå et nivå av anriket uran som kan brukes i atomvåpen. Det er en grense som ikke må krysses. Et autoritært prestestyre med atomvåpen vil gjøre hele regionen mer uforutsigbar og farlig.

Men noe er i endring. De siste angrepene har avdekket hvor sårbart regimet faktisk er, også innenfor egne grenser. Og enda viktigere: Iran var allerede på defensiven. Assad-regimets fall i Syria, en av Teherans nærmeste allierte, har fratatt Iran en viktig kanal for våpen og innflytelse. Uten Syria som brohode står Iran mer isolert – og svakere – enn på lenge.

Veien videre er usikker. Regimet kan svare med mer aggresjon via sine stedfortredere for å bevare et bilde av styrke. Men presset øker – utenfra og innenfra. Den økonomiske situasjonen forverres, støttespillerne svekkes, og folkelig misnøye vokser. Iran er ikke lenger på fremmarsj. Det gir ikke automatisk endring, men det åpner et rom – for indre forvandling.

For det største håpet kommer ikke utenfra. Det finnes i gatene i Teheran, i stemmene til kvinnene som nekter å tie, og i motet til unge mennesker som krever frihet, verdighet og retten til å leve uten frykt. Dette folket er ikke vår fiende. Det er prestestyret som holder dem nede – og som holder liv i konfliktene rundt dem.

Iran har en rik historie, en levende kultur og et folk som har mye å bidra med. Det kan igjen bli en fargerik blomst i Midtøsten – ikke en giftig kaktus som stikker alle som kommer nær. Men da må prestestyret miste grepet, og folket få makten tilbake.

Det er på tide vi snakker litt mer om Iran. Ikke bare som et sikkerhetsproblem – men som en nøkkel til både regionens uro og dens håp.

Publisert på Facebook 11. juli 2025

Kjøp en ekte CO2-sensor

 CO2-innholdet i inneklimaet er viktig, og sier deg mye om luftkvaliteten. Skal du kjøpe en CO2-måler fra AliExpress eller tilsvarende, må du vite hva du kjøper. Jeg ble lurt.

TS0601 er typenummeret på denne. Fabrikat: Tuya

Eller - egentlig lurte jeg meg selv, fordi jeg ikke gjorde hjemmeleksen min. Denne enheten fra Tuya måler nemlig ikke CO2-innholdet i luften, men avleder en måling fra VOC-nivået. (VOC = Volatile Organic Compounds.) Og det er noe annet.

Når mennesker puster ut, produseres både CO₂ og VOC (for eksempel etanol og andre organiske forbindelser). Når VOC-nivåene øker, kan det også være en indikasjon på at CO₂-nivåene har økt, spesielt i tett befolkede eller dårligt ventilerte rom.

En ekte CO2-måler skal ha en NDIR-sensor. NDIR = Non-Dispersive Infrared, en teknologi som måler CO2-innholdet i luften direkte basert på lysabsorpsjon. De er litt dyrere, men mye mer nøyaktige. Det har ikke denne enheten fra Tuya.

Denne enheten går nok inn i lagerskapet. Den måler også temperatur, luftfuktighet, det nevnte VOC-nivået og formaldehyd-nivået, men av anmeldelser jeg har lest på nettet forøvrig - ikke særlig nøyaktig. Så går den heller ikke på batteri, men må ha micro-usb strømforsyning. Skal jeg ha temperatur og fuktighet er det andre, mindre og billigere enheter som går et år på et knappebatteri.

På den positive siden: Den var lett å sette opp med Home Assistant og ZHA. Alle sensorene dukket opp etter en omstart av HA. Men Netatmo-enheten min skal fortsatt få forsyne meg med CO2-målinger. Den har en NDIR-sensor og har vært svært pålitelig. Mer om den i et annet innlegg.